Bestemor ville blitt 100 år i dag. Hun døde for 8 år siden etter et langt og godt liv. I løpet av de årene samlet hun og Bestefar mange ting som vi arvet.
Bestemor vokste opp og gikk på skole i mellomkrigstiden under helt andre vilkår enn oss, selv om hun kom fra en stor gård og nok hadde det bedre enn mange. Hun studerte i Oslo under krigen og syklet hjem i helgene, 5 mil på grusvei med ballongdekk på sykkelen, for å hente mat. Bestefar bygde hus med sine egne hender i årene etter krigen da det var rasjonering og vanskelig å få ta i både materialer og andre varer. Deres generasjon hadde en annen holdning til ting. De tok vare på alt og sløste ikke. De reparerte det som gikk i stykker, og sparte til «en regnværsdag». For dem var det en trygghet i alle disse tingene de hadde samlet. Når vi snakket med Bestemor etter at vi hadde vært på besøk hos noen fikk vi ofte spørsmålet «hadde de mange pene ting». Jeg måtte bli ganske voksen før jeg forsto at dette var Bestemor sin måte å forsikre seg om at de hadde så de klarte seg.
Vår generasjon har et helt annet forhold til ting. Nå er det meste lett å få tak i, det er ofte billigere å kjøpe nytt enn å reparere og de fleste av oss kan kjøpe det meste av det vi trenger når vi trenger det.
Vår generasjon og vår foreldregenerasjon har lært av besteforeldregenerasjonen. Vi hamstrer også. Og sparer det til «en regnværsdag». Problemet er at vi har så uendelig mye mer å ta av. Min Bestefar var yngst av 9 søsken og etter sine foreldre arvet han en kopp med teksten «Til Erindring» i gulldekor. Det var hele hans arv. Kontrasten er stor til da vi arvet våre besteforeldre. Da besto arven i et hus i tre etasjer, fylt til randen med innbo. Og alt dette skulle fordeles på våre hus som allerede var godt fylt opp.
Vi har mye å lære av besteforeldregenerasjonen og deres forhold til ting. Vi kan ta vare på minnene og sette pris på livet de levde, men allikevel kan vi ikke ta vare på alle tingene de hadde. Noen ting tar jeg vare på og de blir verdsatte skatter.